Sjøl om vannkvaliteten er god etter Mjøsa-aksjonen på 70-tallet, har tilførselen av miljøgifter satt sine spor. De har ingen betydning for drikkevannet, men konsentreres oppover i næringskjedene. På grunn av kvikksølv bør man ikke spise ørret over én kilo mer er enn en gang i måneden, mens gravide og ammende bør holde seg helt unna ørret og røye over én kilo.
– Mjøsa er særlig følsom for mijløgifter fordi den er stor og dyp, med lange næringskjeder. Mens konsentrasjonene av brommerte flammehemmere i fisk nå er i ferd med å avta, ser vi ei svak økning av kvikksølv i storørret. Mjøsa er blitt et laboratorium for studier av både «gamle» og nye miljøgifter, sier forsker Eirik Fjeld ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) til Forskning.no.
Mange ukjente stoff
Mjøsa ble satt på forurensingskartet særlig i forbindelse med funnene av bromerte flammehemmere sist på 90-tallet. Penta-BDE (polybromerte difenyletere), regnes som ett av de farligste innen denne gruppa. Stoffet er lite nedbrytbart, og sammenlignes gjerne med PCB når det gjelder evnen til oppkonsentrering i næringskjeden.
Den grundige forskninga på PBDE i Mjøsa resulterte i et forbud mot stoffet her i landet, og et tilsvarende forbud i EU. Nå leder Norge arbeidet med å inkludere bromerte flammehemmere i Stockholmskonvensjonen, en global konvensjon for å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter.
For sjøl om kunnskapen om miljøgifter øker, er det fortsatt bare noen få som er regulert i internasjonale avtaler. Det finnes i dag 100 000 registrerte kjemiske stoffer som produseres av mennesker enten direkte eller som et biprodukt. Nå arbeider NIVA med nye forskningsprosjekter omkring nye og mindre kjente miljøgifter. Dermed har Mjøsa utilsikta blitt et laboratorium for studier av miljøgifter.
Bedre i fjordene
Miljøovervåkninga til Statens forurensingstilsyn (SFT) viser likevel at norske fjord- og kystområder er blitt renere som følge av nasjonale og internasjonale miljøkrav. Det er først og fremst områder som tidligere ble sterkt forurensa av industri, som har blitt renere. Mange områder som har vært utsatt for langtransportert forurensning, har også blitt renere.
Et eksempel er lavere konsentrasjoner av tributyltinn (TBT) i blåskjell. Stoffet er giftig for dyr og mennesker og oppkonsentreres i næringskjeden. TBT ble brukt i notimpregneringsmidler og bunnstoff på båter for å hindre algevekst. Fra 1990 ble stoffet forbudt på båter under 25 meter, mens forbudet ble utvida til også større båter i 2003. Det har gitt en svært positiv effekt på miljøet i norske farvann.
Bedre 116 steder, verre 21 steder
Helt sia 1981 har NIVA på oppdrag fra SFT overvåka miljøgifter i fisk, blåskjell og sjøbunn på etterhvert 800 steder langs kysten. Mange av tidsseriene er fra områder som har vært lite forurensa og hvor det ikke er klare endringer.
Men for de 137 tidsseriene hvor en tydelig trend er påvist, viser 116 serier en reduksjon i miljøgiftene, mens 21 tidsserier viser ei økning.
Sørfjorden i Hardanger har lenge vært ett av områdene i Norge med høyest konsentrasjoner av miljøgifter. Blåskjell er fortsatt moderat til markert forurensa av kadmium og bly, men det er likevel en markert nedgang. Imidlertid øker innholdet av sprøytemiddelet DDT, som har vært forbudt i flere tiår. Dette kan tyde på at DDT ligger igjen i bakken og vaskes ut ved nedbør.
Renser sjøbunn
Rundt Oslofjorden er det generelt lite tungmetaller. Imidlertid har det vært svakt økende konsentrasjon av kvikksølv i torsk helt fra midten av 80-tallet. De norske utslippa av kvikksølv ble redusert med cirka 60 prosent fra 1995 til 2005, før stoffet ble totalforbudt i år.
- Miljøovervåkninga viser at strenge nasjonale og internasjonale reguleringer gir betydelige resultat. Overvåkninga er helt nødvendig både for å dokumentere behovet for miljøtiltak og nytten av tiltakene. I Norge har vi klart å stanse de største utslippene fra land, men gammel forurensing gjør at sjøbunnen fortsatt sprer miljøgifter videre til fisk og andre sjødyr. Derfor prioriterer vi nå å få rydda opp i forurensa sjøbunn en rekke steder, og vi arbeider med å få til strengere internasjonale avtaler, sier SFT-direktør Ellen Hambro til SFTs nettsider.
