Grågås
Publisert 18.05.2016 15:49
Oppdatert 30.05.2016 10:06
Grågås
Foto: Åsgeir Størdal

Grågås har stor global utbredelse, og deles tradisjonelt inn i en vestlig og en østlig underart.

Norsk grågås tilhører den vestlige underarten. Den har et usammenhengende utbredelsesområde i nordvestre og sentrale deler av Europa, der seks ulike populasjoner kan identifiseres. Biologiske data og detaljer på utseendet kan identifisere store deler av den norske hekkebestanden som en separat populasjon. Grågåsbestanden i Norge er i vekst. Den er grovt anslått til minst 10 000 – 12 000 hekkende par, dvs 70 000 - 100 000 individer i høstbestanden.

Grågåsa er den gåsearten som har størst utbredelse i Norge og representerer det viktigste jaktutbyttet. Tyngdepunktet av bestanden regnes å være fordelt fra Sunnmøre til Nordland. Hekkende gjess forekommer imidlertid langs hele norskekysten fra Østfold til langt øst i Finnmark. I Norge hekker grågåsa i hovedsak på øyer og holmer langs kysten, men den kan hekke flere kilometer fra sjøen. De fleste kullene søker til vann kort tid etter klekking.

De siste årene har det vært en økende tendens til at gjessene kan holde seg i skogs- og myrlandskap hele sommeren. Grågåsa legger vanligvis 4 – 7 egg som ruges i 27 – 29 døgn. Ungene blir normalt flyvedyktige i sin 10. uke. Grågåsa kan bli kjønnsmoden og danne par allerede ved utgangen av andre leveår, men bare et fåtall gjennomfører vellykket hekking før minst ett år senere. Førstegangshekkende gjess har vanligvis lav hekkesuksess. Den reduserte hekkesuksessen gjelder også ”nye” par av eldre fugler.

Kjennetegn: Grågåsa kan bli opp til 90 cm lang med et vingespenn på inntil 180 cm. Vekten kan komme opp mot 3,7 kg. Fjærdrakten er lysegrå og eldre individer kan ha spredte mørke flekker på buken. Forkanten av vingens overside virker nesten sølvgrå, og hodet er lysere enn de andre gåseartene. Nebbet er kraftig bygget med rosa farge (kan ha et innslag av oransje) og mangler svarte tegninger. Føttene er blekrosa. Ungfuglen har en mer spraglet fjærdrakt og mangler den voksne fuglens tydelige tverrstriper på ryggen. Videre har ungfuglen mørk nebbnegl og grålige bein. Det mørke halebåndet synes tydelig i flukt.

Næring: Gjess er rent planteetende fugler og søker hovedsakelig føde på land. Norske grågjess beiter i stor grad gras og urter. De beiter også gjerne bær og røtter i utmarka. Om sommeren foretrekker gjess proteinrik kost. Gras i vekst er lett fordøyelig, har høyt næringsinnhold, og utgjør attraktivt beite i denne perioden. Da er nitrogengjødslet vegetasjon eller nytt proteinrikt kulturgras populær gåsemat. Dette skaper konflikt mellom landbruk og gjess. Trekk og forflyttninger

I Norge kommer grågjessene sent til hekkeplassene sammenlignet med andre land. De observeres vanligvis på hekkeplassene på Sør –Vestlandet i mars, mens i Finnmark kommer de tidligst fra månedsskiftet april-mai. Store flokker av ikke-hekkende gjess, hovedsakelig ett- og to åringer og voksne gjess som har mislyktes med hekkingen på et tidlig stadium, samles fra mai av ofte i store flokker før de trekker ut til spesielle områder langs kysten for å skifte (myte) de store vingefjærene. Vingefjærfellingen skjer i hovedsak fra 15. - 20. juni. Tidligere startet grågåsa høsttrekket i løpet av september eller oktober. De siste 15-20 årene har det skjedd en markant endring i trekktidspunktet slik at mange nå trekker sørover vesentlig tidligere. Endringen i trekktidspunkt for disse midtnorske gjessene skyldes trolig massivt jaktpress, kombinert med at ålegraset forsvant fra store deler av kysten. Mange gjess fra Sør-Norge og Midt-Norge nord til Lofoten/Vesterålen synes nå å være ute av landet allerede i midten av august. Gjess fra Troms og Finnmark starter derimot å trekke sørover i september, selv om det også her er registrert en tendens til tidligere trekk de siste årene. Nordvesteuropeiske grågjess overvintrer hovedsakelig i Spania og Nederland. Noen grågjess overvintrer i Sør-Norge, men dette synes nå å være hovedsakelig islandske fugler.

ForvekslingsarterArtene som i praksis kan være forvekslingsarter for grågås vil være: Sædgås, kortnebbgås, tundragås og dverggås. Både kortnebbgjess og tundragjess kan dukke opp som overvintringsfugler i Sør-Norge.

Dverggåsa er utryddningstruet. Dette krever spesiell årvåkenhet hos gåsejegere, slik at en ikke kommer i fare for å felle dverggås under jakt.

Sædgåsa (Anser fabalis) er kun ubetydelig mindre enn grågåsa. Den er 70 - 85 cm lang og har et vingespenn på 140 - 175 cm. Den kan veie opp til 3,2 kg. Bortsett fra at sædgåsa er en innlandsfugl, er den lett å forveksle med grågås. Forskjellene er blant annet at sædgåsa er mørkere enn grågåsa, og på avstand virker hodet og halsen svarte grunnet mørkt brunfarget hals og hode. Det lange nebbet er oransje med mørke tegninger ved spiss og basis. Beina er gulrøde. I flukt virker vingens overside nærmest ensfarget mørkebrun, uten den lyse fremkanten som er kjennetegnende for grågåsa. Sædgåsa mangler svarte bukfjær. Den er relativt lik grågåsa i flukt, men har karakteristiske dype, basunaktige og vidtrekkende rop.

Kortnebbgåsa (Anser brachyrhynchus) er mindre enn grågås og sædgås. Ei voksen kortnebbgås er 60 - 75 cm lang med et vingespenn på 135 - 170 cm. Den kan veie opp til 2,7 kg. Som navnet tilsier har kortnebbgåsa et relativt kort nebb, hovedsakelig svart med rosa flekker. Beina er lyserøde til rosa. Kortnebbgåsa er en tettbygd, gråbrun gås med mørk brunt hode og brun, spinkel og ganske kort hals. Hodet er rundt. Kjennetegn mot grågås er en mørkere fremvinge, mørkt kort nebb, størrelsen og det runde ”korte” og mørke hodet. Kortnebbgåsa er vanskelig å skille fra sædgåsa.

Tundragåsa er også en mindre gås enn sædgås og grågås. Den oppgis til å være 65 - 75 cm lang med et vingespenn på 130 - 165 cm. Den kan veie opp til 2,5 kg. Tundragås var tidligere en relativt sjelden gjest i Norge, men et økende antall observasjoner gjør at en bør være oppmerksom. Den har blitt et fast innslag blant overvintrende fugler på Lista og Jæren, og trolig er dette delvis gjess fra den grønlandske hekkebestanden. Tundragåsa er en gråbrun gås med bred, hvit panneflekk. Brede svarte tverrstriper på buksiden flyter mer eller mindre sammen til svart bukfelt. Nebbfargen hos tundragjess er enten rosa (eurasisk populasjon) eller oransje (grønlandsk populasjon). Beina er oransje. Fremvingen er ofte mer grå enn resten av oversiden. Unge tundragjess mangler pannebliss og bukflekker, og kan være problematiske å skille fra grågås om høsten.

​Dverggåsa er noe mindre, men ellers svært lik tundragåsa. Det hvite panneblisset strekker seg opp mellom øynene. Den kan bli opp til 66 cm lang med et vingespenn på inntil 135 cm. Den kan veie opp til 2 kg. Dverggåsa er også mørkere enn grågåsa. Foruten det karakteristisk hvite blisset har dverggåsa en lett synlig gul øyering. Nebbet er rosa og føttene oransje. Dverggåsa er meget lydaktiv, og lyden har et mye høyere toneleie enn hos grågås. Dverggåsa er en fjellgås. Den var tidligere vanlig hekkefugl i fjellområdene sørover til Børgefjell. I dag består den norske delen av bestanden kun av et fåtall individer i Finnmark. Dverggåsa er utryddingstruet. Dette krever spesiell årvåkenhet hos gåsejegere, slik at en ikke kommer i fare for å felle dverggås under jakt.


Kontaktperson: Webjørn Svendsen​.

- Annonse -
Familiemedlemskap
Gjensidige jakthund
NJFFs Samarbeidspartnere
Gjensidige
Sportsmans Pride
Thon Hotels
Langseth Advokatfirma DA
Din Tur
Hørselslaben
Norges Jeger- og Fiskerforbund har en rekke sentrale samarbeidspartnere som du drar nytte av. Klikk på logoene for å se våre medlemstilbud.
Copyright © 2013 - 2021 Norges Jeger- og Fiskerforbund
Lokalforeninger tilsluttet Norges Jeger- og Fiskerforbund har redaksjonelt ansvar for innhold de publiserer på sine respektive nettsider i NJFF-portalen.