Debatt: Ulvemelding
Leif Ø. Haug
Publisert 27.01.2017 13:10
Oppdatert 27.01.2017 13:13
Debatt: Ulvemelding
Ulven har på ny vist sin slagkraft som brikke i et politisk spill. FOTO: KEN CANNING/ISTOCKPHOTO
Miljø- og klimaminister Vidar Helgesen har hatt regien i oppsetningen som har utløst tidenes ulveopprør. Men flere må dele den lite glamorøse æren for at norsk ulveforvaltning mer enn noen gang framstår som en farse.

​​I fjor ble Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti enige med regjeringspartiene om nye bestandsmål for ulv i det såkalte ulveforliket. At begge sider i den lenge pågående ulvekonflikten ga uttrykk for omtrent like stor misnøye, kunne tyde på at man hadde landet så nær et minste felles multiplum som det var mulig å komme. Ulveforvaltningen handler imidlertid ikke bare om hvor mange individer vi skal ha, men også om hvor de skal være. Derfor ble også ordningen med soneforvaltning behandlet. Dagens ordning har ikke fungert etter intensjonen, og den har definitivt ikke gitt folk større tiltro til forvaltningen. I stedet for å være konfliktdempende, har den virket konfliktdrivende og ført lite godt med seg – akkurat slik flere forskere advarte mot da sonen ble innført i 2004. Men i stedet for å arbeide fram en byrdefordelingsmodell, valgte man å fortsette i samme spor.

Stortingsflertallet gjorde også et annet oppsiktsvekkende vedtak: Det skulle gjennomføres en «uavhengig» utredning av den norske ulvens genetikk. Få andre pattedyrpopulasjoner i verden er bedre kartlagt enn den nordiske ulvebestanden. Men Stortinget stoler altså ikke på det mangeårige arbeidet til fire nordiske forskningsinstitusjoner. Bedre gjødsel for konspiratorisk tenkning om at ulven ikke har kommet hit på egne bein, skal man lete lenge etter.

O​ppskrift på bråk

Rovviltnemndene i region 4 og 5 vedtok i fjor høst lisensfelling innenfor ulvesonen. Dette innebar felling av inntil 32 ulver i og ved sonen – med jaktstart 1. januar 2017. Dette kom som et tillegg til de 15 som var tillatt felt i 2016–2017. I de berørte distriktene opplevde mange (ikke alle, for ulven har også sterke støttespillere på bygda) vedtaket som en slags håndsrekning. Ikke bare åpnet man for lisensfelling innenfor sonen for første gang. Det totale uttaket var også historisk høyt, med bakgrunn i et rekordhøyt antall ynglinger i 2015 og et for lengst nådd bestandsmål.

For ulveforkjemperne var vedtaket like fullt å betrakte som en rød klut, og få lot seg vel overraske over at det ble påklaget. Fra regjeringshold var det stille. I to måneder. I det konfliktfylte meningslandskapet var det selvsagt mange som håpet og trodde at vedtaket skulle bli stående, og minst like mange som håpet og trodde fellingstallet skulle bli nedjustert. På Stortingets siste virkedag før jul, detonerte miljøminister Vidar Helgesen bomben: Rovviltnemndenes vedtak om felling av ulv innenfor sonen var annullert, og kun 15 ulver utenfor kunne felles. Ifølge Justisdepartementets lovavdeling ville ikke fellingene være i tråd med loven og Norges internasjonale forpliktelser.

Det måtte bli furore. Helgesen kunne vel knapt valgt en bedre strategi for å endevende konflikten og samtidig bringe den til nye høyder.

Tolkningsrom

Partikolleger, representanter fra forlikspartiene, Skogeierforbundet, NJFF og busslaster med folk fra Hedmark og omegn, har filleristet miljøministeren for sin håndtering av saken. Men han har selvsagt ikke bare fått kjeft. Tidligere høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn mener vedtaket er «forbilledlig» (Klassekampen 11. januar). Og WWF-leder Nina Jenssen mener ifølge VG at det er «på grensen til pinlig» at mange politikere tror de forstår jus bedre enn Justisdepartementets lovavdeling. Men Helgesens kritiske kolleger er ikke alene om å mene at lovverket åpner for en bredere fortolkning enn det som nå er lagt til grunn. Jusprofessor Eivind Smith er blant dem som har pekt på at Bernkonvensjonen (som lovavdelingen har lagt størst vekt på) opererer med til dels svært skjønnsmessige kriterier. Det kan altså være rom for flere syn på hvordan de skal forstås. «Så lenge lovligheten av for eksempel et fellingsvedtak ikke er avgjort av en domstol, er det i bunn og grunn politiske vurderinger som avgjør traktatens innhold», skriver han i Klassekampen 10. januar.

For miljøministeren gjør det ikke saken enklere at Sverige, som er bundet av den samme konvensjonen, i en fersk høyesterettsdom konkluderte stikk motsatt av det Justisdepartementets lovavdeling gjorde. Dommen behandler i realiteten de samme spørsmålene og utfordringene som man står overfor her hjemme.

Dersom vårt eget lovverk, i dette tilfellet naturmangfoldloven, skulle være til hinder for å oppfylle Stortingets intensjon, er det i utgangspunktet ingen stor sak å gjøre endringer. For øyeblikket hefter det imidlertid en utfordring ved dette: Venstre slår fast at naturmangfoldloven er fredet av samarbeidsavtalen på Stortinget – og at den ikke kan endres.

M​erking som botemiddel

I et forsøk på å lette på trykket, har Helgesen iverksatt storstilt merking av ulv for å kartlegge potensielt skadelig atferd og nærhet til folk. Det er trolig et av de dårligste botemidlene han kunne valgt. Merking av ulv i forbindelse med forskning er en ting. Å bruke det som et forvaltningsverktøy er noe ganske annet. Det er ikke første gang det blir gjort, og det har alltid blitt bråk. Det er både arbeidskrevende og svært kostbart å henge GPS-sendere på en anselig mengde ulver. Ofte skaper det falsk trygghet, fordi det som regel finnes omstreifende dyr man ikke har kontroll på. Reint dyrevelferdsmessig er det heller ikke uproblematisk. Men merkingen byr på mer enn utgifter og praktiske utfordringer. NINA-forsker Ketil Skogen og hans kolleger har gjennom sin forskning vist oss at uansett hva slags mening folk måtte ha om ulvens tilstedeværelse i norsk natur, deles gjerne sentrale forestillinger om artens egenskaper. Deriblant forståelsen av at ulven er et vilt og fritt dyr. Ulven inkarnerer på mange måter essensen av det naturlige, autentiske og uforgjengelige. Omfattende merking bidrar derfor til å utfordre selve ideen om hva et vilt dyr skal være, og hvilken plass og rolle ulven egentlig skal ha. Reaksjonene har da heller ikke latt vente på seg. Helgesen har nå i stor grad fått begge sider i konflikten mot seg. Svært mange som hadde forberedt seg på lisensfelling, opplever merkingen som en fullstendig avsporing og provokasjon. Ulveforkjempere karakteriserer merking av dyr i forvaltningsøyemed som «forkastelig».

Et ​symbol av kjøtt og blod

I boka «Ulvekonflikter» (2013) har nevnte NINA-forsker Ketil Skogen sammen med kollegene Olve Krange og Helene Figari beskrevet hvordan ulven er blitt dratt inn i dypere samfunnsmessige motsetningsforhold og endringsprosesser. Ulven har blitt et sterkt symbol på økonomiske, sosiale og kulturelle endringsprosesser – og på det skjeve maktforholdet mellom urbane eliter og vanlige folk på bygda. Svært interessant lesning. Samtidig er det nå engang slik at dette symbolet er laget av kjøtt og blod. Selv om mye av konflikten handler om ulven, må vi ikke undervurdere kraften som ligger i at det også er en reell konflikt med den. Ulven materialiserer seg i, og utfordrer manges hverdag på måter som folk langt utenfor ulvesonen har problemer med å sette seg inn i. Det handler ikke bare om at ulven spiser sau. Visst stikker den kjepper i hjulene for næringsinteresser og folks inntektsgrunnlag, men også mange andre opplever at ulven legger sterke begrensninger på det som i utgangspunktet var hovedmotivet for å velge et liv utenfor byen. Jakttradisjonene står særlig sterkt på bygda. Hundehold, trening, naturopplevelser, høstingskultur, drømmer og fellesskap. Jakta er som et nav i manges tilværelse. I «ulveland» blir alt dette satt under sterkt press. Det gjør noe med folks livskvalitet. Tar du jakta fra en gjennomsnittsjeger i Distrikts-Norge, tar du lykken fra ham med det samme.

At mange også opplever frykt for ulven, blir i liten grad møtt med forståelse fra storsamfunnet. Det blir snarere latterliggjort. «Det finnes jo så mye annet som er farligere.» Men det gjør jo ikke frykten mindre reell. En frykt man i realiteten er pålagt av andre å leve med. Og det fjerner heller ikke fryktens virkning. Også risikoen for å rammes av terror er svært liten, selv i utsatte land. Det hjelper likevel ikke reiselivsnæringen i Tyrkia og Tunisia.  

Kon​​fliktens motor

Hvor går vi så herfra? Det er nå opplagt et behov for en tydelig avklaring av alle forhold mellom Stortingets anmodningsvedtak, eget lovverk og internasjonale forpliktelser, slik at vi unngår liknende situasjoner i framtida. Forvaltningen må være forutsigbar. Ulvesonens iboende dynamikk vil likevel virke som en konfliktdrivende motor i overskuelig framtid. Det gjør ikke saken bedre at sonen i praksis er omgjort til et reservat.

Les mer om:
Del på Facebook Del på facebook
- Annonse -
Julekalender
Søk og finn
NJFFs Samarbeidspartnere
Gjensidige
Svorka
Sportsmans Pride
Starkey
Thon Hotels
Langseth Advokatfirma DA
Norges Jeger- og Fiskerforbund har en rekke sentrale samarbeidspartnere som du drar nytte av. Klikk på logoene for å se våre medlemstilbud.
Copyright © 2013 - 2017 Norges Jeger- og Fiskerforbund
Lokalforeninger tilsluttet Norges Jeger- og Fiskerforbund har redaksjonelt ansvar for innhold de publiserer på sine respektive nettsider i NJFF-portalen.