Rondane-reinen under massivt press
Av Marit Vorkinn, seniorrådgiver miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Oppland, Ola Hegge, avdelingsdirektør miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Oppland og Morten Liebe, tidligere sekretær i Villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten.
Publisert 09.06.2017 13:11
Oppdatert 09.06.2017 13:13
Rondane-reinen under massivt press
Villreinflokk i Haverdalen i Rondane. Er vi siste generasjon villreinjegere i Rondane, spør artikkelforfatterne. Foto: Ragnar Frislid.
I over 10 000 år har villreinen vært en viktig matressurs, men dyret og jakta har også formet vår identitet som fjellfolk. Som i andre fjellområder i Norge ser vi at leveområdene for villrein i Rondane reduseres år for år som følge av menneskelig aktivitet.

​Hver for seg utgjør ikke inngrepene noe stort problem, men i sum er påvirkninger nå så store at vi trenger å stoppe opp og spørre; hva vil vi med Rondane som villreinområde framover? 

Villreinen er en art som krever store leveområder. En av de viktigste overlevelsesmekanismene er vandring; vandring mellom kalvingsområder og sommer- og vinterbeiter, vandring når vinterbeitet er nedisa, vandring opp i høyden når insektplagen blir for stor sommerstid og fluktmuligheter når den blir forstyrra av menneskelig ferdsel. En voksen rein spiser årlig mellom 400–500 kilo lav, men den river løs og tråkker ned det tidobbelte. Det sier noe om dyrets arealbehov.

Det som nå skjer i Rondane er at leveområdet for villreinen, fra Hamar/Åmot/Ringsaker i sør til E6 over Dovrefjell i nord (se kart), splittes opp og snevres inn. Før de store utbyggingene av jernbane, vannkraft og vei, kunne villreinen trekke i et stort område bestående av Trollheimen, Snøhetta, Knutshø, Rondane og Sølnkletten.

Mindre delområder 

Utover 1900-tallet førte menneskeskapte barrierer til at området ble delt i sju mindre delområder, med liten mulighet for reinen til å vandre mellom områdene. To av disse delområdene var Rondane Nord og Sør. Gjennom NINAs store forskningsprosjekt på villrein og ferdsel som startet i 2009, har det etter hvert blitt klart at disse to delområdene er i ferd med å bli ytterligere oppdelt; Rondane nord er på vei til å deles i to; nord og sør for aksen Mysuseter-Rondvassbu-Bjørnhollia. Ifølge NINAs ferdselsmålinger er deler av denne strekningen (Spranget-Rondvassbu) den strekningen med mest fotturister og syklister i Rondane. I juli, august og september er det her registrert mellom 21 og 25 000 passeringer årlig fra 2009 til 2013. Tellingene tyder på at dette har økt ytterligere de to siste somrene. Siden GPS-merkingene startet i 2009 har ingen GPS-merka simler krysset denne aksen.

Økende ferdselspress

Allerede den første fylkesdelplanen for Rondane, som ble godkjent i oktober 1992, hadde retningslinjer om at det ikke skulle etableres nye hytteområder som ville gi økt ferdsel i villreinens leveområder. Østlandsforskning har vist at mens det i perioden 1980–1989 ble bygd 74 nye fritidshus i planområdet pr. år, hadde dette økt til 291 nye fritidshus pr. år i 2006–2009. I dagens planområde er det nå i underkant av 10 000 fritidsboliger, seterhus og koier. I tillegg er det mer enn 2000 godkjente hyttetomter i planområdet, eller like utenfor, som ennå ikke er bebygd. Dette er bygging som vi ennå ikke har sett konsekvensene av. Når kommuneplanene revideres, fremmer også mange kommuner forslag om ytterligere hytteutbygging. Noen kommuner er moderate, mens andre kommuner fremmer forslag på mer enn 1000 nye hytter, i tillegg til det som allerede er bygd ut og det som allerede er godkjent. 

Flere til fjells

Det finnes også andre trafikktall som tilsier at varsellampene bør blinke. På bomveger helt nord i Rondane har antall solgte bombilletter økt med 25–35 prosent fra 2006 til 2016. På Rondvassbu, DNTs «flaggskip» i Rondane med 128 senger, økte antall overnattinger i sommersesongen med 32 prosent i samme periode, mens økningen i antall teltovernattinger på regulert plass ved Rondvassbu økte med 65 prosent. Den økende medlemsmassen i Den Norske Turistforening tyder på at etterspørselen etter fjellopplevelser fortsatt er økende i Norge, og flere reiselivsorganisasjoner jobber nå sammen om et markedsføringssamarbeid for å trekke også flere internasjonale turister til «Fjell-Norge». Vi ser også et økende antall søknader om ulike løp og arrangementer inne i det som er utpekt som nasjonalt villreinområde. I tillegg kommer søknader om tilrettelegging, både skiløyper og sykkelstier, som vil kunne øke bruken av områdene ytterligere.

Færre jaktkort

I forhold til bestandsmålet for Rondane på 4000 vinterdyr, mangla det 7–800 dyr ved tellingene vinteren 2016. De siste årene har en i alle de tre delområdene (nord for Ula, Vulufjell og Rondane sør) registrert en plutselig og uventet nedgang i antall dyr, uten at en kjenner årsaken til nedgangen.

For å bygge opp igjen bestandene er jaktkvotene redusert. Nord for Ula ble all jakt avlyst i 2013 og antall jaktkort ble kraftig redusert også 2014 og 2015. Med dette lyktes en i å øke bestanden igjen til ønsket nivå. I Rondane sør (Finnsjøfjellet unntatt) ble antall jaktkort drastisk redusert, fra ca. 1000 i 2012/2013 til ca. 250 i 2016. I Vulufjell halverte fjellstyret antall kort fra 2015 til 2016.

Skyr menneskelig ferdsel  

Villreinen er tilpasningsdyktig, og det har vært kraftige svingninger i villreinbestandene også tidligere.

I Rondane sør var det i underkant av 100 dyr i 1969. En viktig årsak til det lave dyretallet den gang var for store jaktkvoter foregående år. Her bygde et dyktig forvaltningsregime opp stammen til rundt 2800 dyr i 2006, mens stammen deretter har gått ned igjen til ca. 1800 dyr i 2016. Vi vet ikke hva de plutselige «forsvinningene» av dyr de siste årene skyldes. Utvandring som følge av ferdselspress/manglende beiteområder, sjukdom, insektplager, økt kalvedødelighet pga. kaldt vær, rovdyr og mangelfulle tellinger har vært pekt på som mulige årsaker.  

Forskningsprosjektet Norsk institutt for naturforskning (NINA) har gjennomført viser imidlertid med all tydelighet at villreinen skyr områder med stor menneskelig ferdsel. Ut fra resultatene i Rondane og andre villreinområder, har NINAs forskere identifisert to terskelnivåer: Mer enn 30 personer per dag på sti gjør det vanskeligere for reinen å krysse stien, og mer enn 220 personer gjør at reinen ikke krysser stien i det hele tatt.

Bruker ikke Grimsdalen 

Vi ser nå endringer i villreinens arealbruk som kan være tilfeldige variasjoner, men som også kan være varsel om mer permanente endringer. I Tjønnseterfjellet i Nord-Fron har reinen som er der i sommerhalvåret, i stadig mindre grad brukt de nordligste områdene. Dette er et populært turområde, og de siste årene har området også vært brukt til traseer for sykkelrittet «Furusjøen rundt», som har som mål å arrangere VM i området innen få år. I Grimsdalen i Dovre kommune ser vi at villreinen sommerstid krysser raskt over dalen, og at de i svært liten grad utnytter de rike sommerbeitene i dalen. NINA har ut fra resultatene i GPS-prosjektet advart mot at økt trafikk i Grimsdalen kan føre til nok en oppsplitting av bestanden i Rondane Nord. Her økte som nevnt salget av bombilletter siste tiår med 34 prosent.  

Leveområdet forringes 

Ytterligere oppdeling og reduksjon av leveområdene vil gjøre villreinstammen enda mer sårbar enn i dag. Lynnedslag som på Hardangervidda sist høst forekommer heldigvis ytterst sjelden. Sjukdomsutbrudd og snøras er mer sannsynlige risikofaktorer for en plutselig nedgang i antall dyr. I 2007 ble det f.eks. registrert fotråte på 60 dyr i Rondane sør under jakta, men det reelle antallet på sjuke dyr antas å ha vært høyere. Vi har bygd opp igjen villreinstammer fra lave nivåer tidligere, men det har skjedd i perioder med et langt mindre ferdselspress. Å bygge opp igjen en stamme der leveområdet er forringet, er vesensforskjellig fra å bygge opp igjen en stamme pga. for stort jaktuttak. Et varmere og våtere klima med mer nedising av vinterbeitene, økte insektplager og økt utbredelse av sjukdommer sommerstid, vil heller ikke gjøre jobben enklere.

Fotturismen truer reinen

I diskusjoner om bruk og vern møtes vernesida ofte av at begge parter må gi og ta. Summen av de mange kompromissene har imidlertid blitt at reinen i Rondane de siste årene har fått lite og gitt mye. En del av virksomheten til DNT er uten tvil fortsatt problematisk i forhold til villreinen. Samtidig ser vi at turistforeningen er av de få som har gitt noe i villreinsammenheng, ved å flytte daværende Breitjønnbu og tilhørende stinett og ved å legge ned /legge om stier til Bjørnhollia og til Eldåbu.

Turistforeningen har nå også signalisert at de er villige til å være med på en prosess for å flytte Gråhøgdbu. Vi ser også at noen kommuner, som Dovre og Sel, ved siste revisjon av kommuneplanens arealdel har lagt seg på en forsiktig linje i forhold til videre hytteutbygging inn mot villreinens leveområder. Vi ser også eksempler på kommuner som Folldal, som lager helhetlige sti- og løypeplaner der villreinhensynene tas på alvor. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at noen aktører tar ansvar. Villreinen i Rondane har behov for at vi i større grad evner å forvalte områdene i sammenheng, på tvers av kommunegrensene. De regionale planene for nasjonale villreinområder er ment å skulle fylle denne funksjonen. Rondane har hatt en slik fylkesdelplan/regionalplan siden 1992. Vår konklusjon etter 25 år med slike regionale planer er at de bidrar til å bremse utviklingen, men at de ikke er tilstrekkelige for å ivareta villreinens leveområder. Desto viktigere blir det at det arbeidet som nå er igangsatt med en miljøkvalitetsnorm for villrein evner å se bestandsutvikling og arealutvikling i sammenheng.

Utbyggingsgrensa er nådd

Vi har ikke full oversikt over hvilke faktorer som påvirker villreinen på en negativ måte, men slett ikke hvordan de virker sammen. Vi mener imidlertid at varslene i Rondane har vært såpass tydelige de siste årene at vi må ta dem på alvor. Det betyr ikke at områdene ikke skal brukes. «Ulykken» for Rondane er imidlertid at området er så smalt at det ikke er en flekk som ikke kan nås på dagstur. Arealkonkurransen mellom menneskelig ferdsel og villrein blir dermed stor. Skal vi bevare en levedyktig villreinstamme i framtida og samtidig bruke området intensivt, krever dette at vi både aksepterer at grensa for utbygging inn mot leveområdene med få unntak er nådd, og en strengere regulering av ferdselen, på linje med det vi ser internasjonalt. Gjennom behandlingen av den nye Friluftsmeldinga har Stortinget signalisert at de ønsker å åpne nasjonalparker og landskaps-verneområder, dvs. mange villreinområder, for flere aktiviteter som sykling. I behandlingen av meldingen sier imidlertid komiteflertallet «at det må fortsatt settes begrensninger på ferdsel der det kan oppstå skade på natur og dyreliv.» Det gjenstår å se om det blir tatt på alvor at både kommuner og besøkende ofte har alternativer til bruken av villreinens leveområder, mens villreinen ikke har alternativer til sine beiteområder.​

Ingen kan med sikkerhet si når «nok er nok» for villreinen i Rondane. Utfordringen er at den dagen vi er sikre, vil det være for seint. Vi har imidlertid nok kunnskap om hva som skjer til å handle, dersom vi ønsker å redusere risikoen for at dagens generasjon er den siste som får drive villreinjakt på noenlunde regulær basis i Rondane. 

Les mer om:
- Annonse -
Jakthundboka
Jakthundforsikring
NJFFs Samarbeidspartnere
Gjensidige
Svorka
Sportsmans Pride
Thon Hotels
Langseth Advokatfirma DA
Big Fish Adventure
Din Tur
Norges Jeger- og Fiskerforbund har en rekke sentrale samarbeidspartnere som du drar nytte av. Klikk på logoene for å se våre medlemstilbud.
Copyright © 2013 - 2017 Norges Jeger- og Fiskerforbund
Lokalforeninger tilsluttet Norges Jeger- og Fiskerforbund har redaksjonelt ansvar for innhold de publiserer på sine respektive nettsider i NJFF-portalen.