Minner fra fine høstdager på jakt

Håndverket taksidermi oppsto når mennesket hadde behov for å konservere dyreskinn for å bruke det til klær og ly. Etter hvert ble håndverket brukt både kunstnerisk og naturvitenskapelig. Man kan dermed si at taksidermi befinner seg i skjæringspunktet mellom håndverk, kunst og naturvitenskap.

Stadig bedre metoder
Det var på 1700-tallet at naturvitenskapen fikk fart i seilene, og det oppsto et behov for å samle inn og studere dyr fra hele verden. Museer, forskere og samlere sto i spissen for dette, og metodene for å bevare døde dyr ble stadig bedre. Dette utgjorde starten på det som er den moderne taksidermien.

Strengt regulert
I Norge er det viktig at dyret er lovlig ervervet. Det betyr for eksempel at dyret må ha blitt felt gjennom lovlig jakt. For arter som er fredede eller beskyttede, finnes det egne regler for oppbevaring og preparering.

Minne fra jakt- eller fisketur
I dag er det flere ulike grupper som bruker tjenestene til en taksidermist. For eksempel universiteter, utdanningsinstitusjoner, forskere, museer og naturforvaltere. Jegere og sportsfiskere bruker også slike tjenester, ellers går på kurs, sånn som Øystein har gjort. For det er jo spesielt fint å kunne bevare et minne fra en vellykket jakt, eller fra den dagen du virkelig hadde fiskelykken med deg.

En egen gren
Hvis man ikke ønsker å bevare hele dyret, eller hodet, så er det en egen gren innen taksidermi som går ut på å bevare skallen til dyret. Man sier at det å bevare den rene dyreskallen framfor å bevare hodet med hud og pels slik at det ser levende ut, befinner seg i grenselandet mellom taksidermi og osteologisk preparering.

Far og sønn på jakt
Øystein hadde felt til sammen fire flotte rådyr, og ville gjerne ha minner fra jaktturene. Særlig viktig var det å bevare et fint minne fra jaktturen sammen med sønnen Isak. Far og sønn satt på post i flere timer før far, med solid puls, fikk felt et flott rådyr. Det var første gangen Isak fikk se et dyr bli felt. Stor stas for dem begge!

Kurskvelder på Skoppum
Taksidermisten Olav Nordhus på Skoppum er en av svært få taksidermister i landet. Øystein valgte å ta et kurs hos Olav, og gjennom en del arbeidstimer fordelt over flere kvelder ble rådyrskallene renset, avfettet og skånsomt lysnet slik at man fikk en jevnt hvit beinstruktur. Prosessen tar tid, for man må være nøye, og skallen må tørke mellom hvert steg. Geviret blir beskyttet under lysningsprosessen slik at det bevarer sin farge og overflate.

Over peishylla hjemme
Til slutt kom Øystein i mål med hele prosessen, og de ferdig preparerte rådyskallene ble pent montert på hver sin treplate. Nå henger de over peishylla hjemme hos familien Lunde. Og når Øystein ikke løper på styremøter i BJOF eller i Vestfold JFF, så er vi helt sikre på at han sitter i lenestolen ved peisen, med en god kopp te, og beundrer det flotte håndverket mens han drømmer seg tilbake til fine høstdager på jakt.