Minneord om æresmedlem Villy Johan Remfeldt

På 70-tallet var det omkring 40 medlemmer i Op​pegård Jeger- og Fiskerforening, og medlemsmøtene foregikk den gangen i det gamle grisehuset på Fløysbonn gård. Villy tok med seg guttene Vegard og Vidar på møter i foreningen fra ung alder, og vi som kjenner dem vet at de begge ble ivrige jegere. Dette var lenge før utbyggingen startet for alvor i Oppegård, en tid med mye vilt i skogene. Det var blant annet tiurleik bak Ødegården Auto, og en gang ble det telt 52 orrhaner i en bjørk på Sofiemyr.

I dette tidsrommet oppstod det etter sigende dramatikk da den gamle kassereren stakk av med hele foreningskassa. Villy var sentral i opprydningen, med en kreativ løsning i form av å arrangere et kunstlotteri. Det hører også med til historien at den av karene som solgte flest lodd hadde en egen teknikk: Han brukte sporsnø for å se om folk var hjemme eller ikke!

​​​Med sitt store nettverk, både politisk og sosialt, var Villy en viktig brikke for at vi fikk tilgang til rådyrjakta i Oppegård kommuneskoger og hos Sundt. Dette er noe foreningens medlemmer har stor glede av den dag i dag, mange tiår senere. Han gjorde også en avgjørende innsats i arbeidet med anleggelsen av skytebanen, og tok saken helt til departementet.

Han var også en sterk støttespiller i oppstarten av ungdomsgruppa. Som et eksempel tilbød han seg å låne bort Volvoen når ungdomsgruppa skulle på utflukter. Ungdomsansvarlig Hjalmar Eide, da tidlig i tyveårene, skulle en gang få låne en kombi av Villy. Overleveringen skjedde til Hjalmars forundring på Villys verksted, der kombien lå godt skjult bak noen glassplater. Hvorfor den ble oppbevart der, og ikke hjemme i huset Villy delte med kona Aase, kan man bare spekulere i. Det man kan si med stor sikkerhet er at vi jegere har en tendens til å trekke fra litt både på verdi og omfang av våpengarderoben overfor samboere og ektefeller.

Det ble mange uttrykninger for Viltnemnda, blant annet da en elgku var påkjørt på Mosseveien ved Kurudsletta. Lensmannen kjørte først, Villy og Vegard kom bak i Volvoen med gul lampe på taket. Ved ulykkesstedet sto trafikken tett i begge retninger, med mange skuelystne i bilene. Køen rikket seg ikke før Villy fyrte av et skudd ut i skauen – da løsnet det! Da de omsider kom frem satt en franskmann med hodet til den fortsatt levende elgkua i fanget. Franskmannen gråt mens han strøyk kua medhårs. En annen gang rykket viltnemnda ut da en voksen bjørn hadde rømt fra dyreparken på Vinterbro. Det var Knut Thorstensen som felte bjørnen, og det var vel siste gang det ble jaktet bjørn i Oppegård.

Villy blir husket som en positiv ildsjel, en som var på tilbudssiden og som var lett å be. Han røyka rullings, og hadde alltid en sneip i munnviken. Han satt stor pris på tiden han fikk med familien på bruket i Sverige, der sønnene Vegard og Vidar senere også bygget egne hytter.

Oppegård Jeger- og Fiskerforening har mistet et av sine æresmedlemmer. Våre tanker går til Aase, Vidar og Vegard samt øvrig familie, som har mistet en kjær mann, far, svigerfar og bestefar. Villy vil bli dypt savnet av mange.