MENY hamburgermeny Close-menu button

Til villreinens beste

Det er tøft å være villrein om dagen. Behovet for drastiske tiltak er ikke enkelt å enes om, og debatten raser blant alle med et hjerte for villreinen.

Publisert 30. november 2022 kl. 12.39

NJFF har et sterkt engasjement for å ivareta villreinen i norsk natur. Den største trusselen er arealnedbygging og innskrenking av villreinens leveområder.  Derfor er vi sterkt engasjert i å stanse nedbygging av natur, i særdeleshet i villreinens leveområder. Det gir seg uttrykk i at NJFF sier nei til vindkraftutbygging i norsk natur, arbeider mot etablering av skianlegg i fjellet (Eidsfjord), gondolbane inn i villreinens rike (Odda), arbeider mot naturinngrep i forbindelse med vannkraft, har et engasjement for å begrense hyttebygging inn i villreinens leveområder og andre tekniske inngrep som bidrar til en «bit-for-bit»-nedbygging. I tillegg er vi en pådriver for mer midler til forskning på villrein og på skrantesyke, for å sikre et godt grunnlag for en god forvaltning. For den som er engasjert i norsk villreinforvaltning er det liten tvil om at NJFF alltid har vært og vil være en aktiv aktør på villreinens side.

En ny stor trussel

I 2016 registrerte vi for første gang skrantesyke hos villrein. Det kom helt overraskende på alle. Situasjonen ble svært utfordrende, da den 100% dødelige prionsykdommen i verste fall har i seg et potensiale til å ramme alle norske hjorteviltbestander. Det er rent ut sagt et skrekkscenario.

Naturforvaltningen og forskningen var raskt ute og hentet inn kunnskap og erfaringer fra USA, der man har slitt med skrantesyke over noen tid i flere delstater. De faglige anbefalingene derfra var usedvanlig klare: Dere må raskest mulig iverksette tiltak for å hindre videre spredning av sykdommen. Benytt det tidsvinduet dere har nå, før spredningen kommer ut av kontroll. Dette rådet ble fulgt, og medførte at man tok ut stammen av villrein i Nordfjella sone 1. Et svært dramatisk forvaltningsgrep som gjorde vondt for alle med et hjerte for villreinen. Allikevel må vi ettertid si at det var et nødvendig grep som ble tatt. Det ble funnet 19 reinsdyr med skrantesyke, og det bekrefter dessverre at det var et reelt utbrudd på gang. Faren for smittespredning til andre bestander av hjortevilt var reell, både til andre villreinstammer, men også til hjort, elg og rådyr.

speiderFoto_Hanne_Simonsen.JPG

Skrantesyken sprer seg

Funnet av den smittsomme CWD-typen på en villreinbukk på Hardangervidda i 2020 var et nytt sjokk. Da økte man avskytingen påfølgende jaktsesong, for å dempe potensiale for smittespredning, og om mulig friskmelde bestanden dersom man ikke fant flere tilfeller. Dessverre ble det funnet nok et dyr med skrantesyke, denne gangen en simle. Hva betyr så det? To registrerte dyr av en bestand på nærmere 5.000 dyr høres ikke mye ut. Men Mattilsynet har definert dette som en fase 1, med en til fire smittede dyr. De har beregnet at det er 63 % sjanse for at det går 1-4 dyr med smitte på Hardangervidda i en fase-1-situasjon. I fase 1 kan smittespredningen stoppes ved å redusere bestanden med særlig vekt på å ta ut voksen bukk, som er de mest potente smittebærerne.
Dersom vi får en utvikling som bringer oss inn i fase 2, der vi har mer enn 5 smitta reinsdyr, så har vi et utbrudd som i verste fall ikke lar seg stoppe uten å ta ut hele bestanden. Et slikt scenario er det ingen som ønsker, og det er dette NJFF for all del ønsker å unngå.

Å ikke gjøre noe er også et valg

Nå står vi altså i en svært vanskelig situasjon. Skal det gjøres inngripende tiltak for å forsøke å stanse videre spredning på Hardangervidda eller ei? For å kunne ta en god beslutning er det viktig å ha et avklart forhold til faktagrunnlaget. Våre sterkeste fagmyndigheter på dyrehelse (Mattilsynet) og på natur- og villreinforvaltning (Miljødirektoratet) har levert en innstilling til tiltak basert på kunnskapen de har på området, fra inn- og utland. De anbefaler en reduksjon av den voksne bukkebestanden på Hardangervidda for å dempe smittepresset. I utgangspunktet skal jakt fremdeles være førstevalget som verktøy i nå dette målet, men de foreslår altså i tillegg et vinteruttak av bukk for å nå målet.

NJFF har alltid lent seg på best tilgjengelig fakta når vi tar standpunkt i denne type saker. I kampen mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris sto vi en lignende situasjon. Skulle vi støtte myndighetenes anbefaling om en nasjonal bekjempelsesstrategi og bruk av harde virkemidler som bruk av rotenon, eller skulle vi lytte til de mange lokale protestene mot tiltak i de ulike vassdragene? Vi valgte å stole på forskning, forvaltning og de anbefalinger som ble gitt, og det har vist seg å være en vellykket strategi i kampen mot gyro.

Det å sitte passivt å se på utviklingen av skrantesyke på Hardangervidda er et valg, likeså mye som å velge å gå inn med tiltak. Risikoen for en spredning er definert som stor, og faren for en ukontrollerbar smittesituasjon er overhengende. Med den kunnskap vi besitter mener vi at det er riktig å støtte forvaltningens forslag til bekjempelsesstrategi. Alternativet framstår som mye mer skremmende enn et vinteruttak av bukk. Dessverre. Vi vil gjerne understreke at dette ikke er noen enkel eller ønsket situasjon for noen.

NJFFs ståsted

Flere har spurt oss hvordan NJFF kan ta et så tydelig standpunkt i en vanskelig sak på vegne av medlemmene. Det ligger i tidligere vedtak i organisasjonen, der det er beskrevet hvordan vi skal arbeide for å ivareta villreinen på best mulig måte. I en stor interesseorganisasjon er det organisasjonsdemokratiet som styrer. Det vil si at man fatter ulike vedtak fra landsmøtet og nedover i organisasjonen. Det valgte forbundsstyret er satt til å forvalte forbundets politikk i landsmøteperioden, og de fatter vedtak som styrer organisasjonens virksomhet i det daglige. NJFFs syn i denne saken er forankret i organisasjonens besluttende organer.

En film om skrantesyke fra Norsk Institutt for Naturforskning og Norsk Vilreinsenter