Villaks i blodrød sone

I disse dager stormer det hardt rundt oppdrettsnæringen. Oppslag om syk, skadd og store mengder død fisk i merdene skremmer. Mye av det vi ser er både dyreetisk forkastelig og forbrukermessig sjokkerende. 

Men hvordan slår denne uholdbare situasjonen i oppdrettsnæringen ut for de ville laksefiskene som lever i de samme fjordene? Vi har tatt en prat med Alv Arne Lyse, villakskoordinator i NJFF, og bosatt midt i rød sone, for å høre hans beskrivelse av situasjonen. 

Vi møter en ulenkelig kar på rundt en nitti, med en uregjerlig sveis og et litt skjevt smil i munnviken.

- Aller først, hvem er egentlig du Alv Arne Lyse?
Vel, jeg har vært ansatt i NJFF siden 1997. Jeg er prosjektleder for villaks, med fotfeste i Bergen, midt i det mest blodrøde oppdrettslandet vi har i Norge. Av bakgrunn er jeg biolog, med hovedfagsoppgave på sjøørret. Og selvsagt er jeg en ivrig laksefisker også.  

Der kom smilet til syne igjen. Alv Arne er en grunnleggende blid fyr, egentlig. Litt rufsete, men alltid imøtekommende. Men det skal ikke mye til å tenne engasjementet hans. 

- I det siste har det vært mye oppmerksomhet rundt uholdbare forhold i oppdrettsnæringen. Hva medfører denne driften for de ville laksefiskene? 
For å beskrive det kan jeg jo ta utgangspunkt i mitt eget fylke, Vestland. Historisk holdt dette området noen av de flotteste stammene av laks og sjøørret i hele landet. Vossolaksen var berømt for sin størrelse og form, sjøørretfisket i Aurlandselva var legendarisk. I det hele tatt, vi hadde bortimot verdens beste fiske etter atlantisk laks og stor sjøørret. I dag er situasjonen totalt forandret.
Vosso er praktisk talt en død elv. Der  fant man 4 villaks på 400 timer (!) stamfiske i høst. I Aurlandselva fant man kun19 laks under årets gytefisktelling. Det er kort og godt en katastrofe!

- Sterke ord dette her?
Ja, men absolutt på sin plass. Presset fra oppdrettsnæringen, med lakselus og rømt fisk som de mest presserende truslene mot villfisken, har medført den regelrette masseutryddelsen av de ville laksefiskene som vi nå ser. Det er sterke ord, men slik er virkeligheten for oss som bor midt i den blodrøde sonen.

- Er det oppdretten som har skylda for elendigheten?
Hovedskylda ligger hos oppdrettsnæringen. Historisk har det vært gjort mye urett mot de ville laksefiskene i denne regionen, ikke minst kraftutbygginger av vassdragene. Men, det er ikke tvil om at det å bo i landets mest oppdrettsintensive område har sin pris.

Nå gnistrer det bak brilleglasset. Smilet er sveipet bort. En skarp rynke viser seg midt i panna. Den røde beskrivelsen er en henvising til den klassifiseringen som gjøres gjennom trafikklyssystemet. Landet er delt inn i grønne, gule og røde soner, alt etter som hvor stor miljøpåvirkningen fra lakselus er. 

- Ja hva sier egentlig trafikklyskartleggingen?
Konklusjonene i kartleggingsrapporten sier at sone 3 og 4 her i Vestland fylke er røde. Blodrøde. For andre år på rad er det lusetall høyt over det som er akseptabelt med tanke på de ville laksefiskene. Det er bestemt at produksjonen må tas ned i disse områdene. Her må næringen ta grep for å sørge for at påvirkningen ikke bare reduseres som følge av nedtrekk, men også gjennom driftsforbedringer. 

- Er det ikke noe akutte tiltak vi kan iverksette for å avhjelpe en vanskelig situasjon?
I Vosso forsøkte man noen år å taue lusebehandlet laksesmolt ut fjorden i lukkede kontainere. Dermed unngikk smolten å måtte svømme gjennom lusebeltet rundt oppdrettsanleggene. Resultatet var et voldsomt oppsving i lakseinnsiget noen få år etter. Smolttransporten hjalp, men den løser dessverre ingenting på sikt. Det var ment som en form for kickstart for bestanden, men dessverre har ikke det fungert. Da slepene opphørte, var det også raskt slutt på tilbakevandrende laks. Det er som kunstig åndedrett på en lungesvak pasient. Det viser at tiltaket med smoltsleping kan forsvares, det kan til og med bidra til å hindre vellykket gyting for rømt oppdrettslaks, men skal man finne gode løsninger må man iverksette endringer som har varig verdi.

En lettere oppgitt mine kommer til syne når vi stiller spørsmål om framtida for laks og sjøørret i verdens mest oppdrettsintensive områder. 
Dessverre ser det mørkt ut nå. Vi har mistet tiltroen til at bransjen selv skal evne å løse de enorme miljøutfordringene oppdrett i åpne merder i sjø medfører. Løsningen må være endre driftsform. Den industrielle oppdrettsvirksomheten må fysisk stenges av mot naturen rundt. Vi snakker om en overgang til en lukket teknologi. Da vil man kunne hanskes med luseutfordringer, og sannsynligvis også bedre rømningssikkerheten. Vi ser at oppdretterne vil måtte ta på seg de kostnader en slik omlegging krever, men på lang sikt vil det være et viktig skritt mot en bærekraftig oppdrettsvirksomhet. 

Han har pratet seg varm nå, prosjektlederen for villaks i NJFF. Håret er enda litt mer rufsete. Ordene kommer raskt, på en halvt forståelig dialekt som har vokst fram i skjæringspunktet mellom den trange Lysefjorden og Bergens syv fjell. Engasjement, kunnskap og fornuftige tanker kommer trillende ut. 

- Men hvorfor er det ingen som tar grep her da? Spør vi naivt.
Fordi næringen i alt for stor grad har fått utvikle seg på egne premisser. Vi etterlyser sterkere politisk styring. Det er satt en politisk ambisjon om en femdobling av produksjonen i oppdrettsbransjen fram mot 2050. Da må det følge et politisk styringsverktøy med. Kravet om en miljømessig bærekraftig oppdrettsvirksomhet må komme i form av klokkeklare krav til næringa. Men det fordrer politisk vilje, innsikt og guts!

Så tar han sats. Dette har han tydeligvis tenkt på. Tygd og tygd på formuleringen. Forsøkt å konsentrere budskapet. Så kommer det:

Løsningen er politisk!