Sjøørretriket strekker ut en internasjonal hånd

NoWPaS ble etablert 2005 som et nytt nordisk nettverk for PhD- og postdoktorstudenter innen laksefiskforskning. I dag er NoWPaS et globalt nettverk med mer enn 100 medlemmer. De har avholdt workshops i Sverige, Finland, Danmark, England, Frankrike, Island, Canada, Wales med fler. De besøkte Norge tilbake i 2012, og nå var de tilbake. 

Deres primære mål er å bygge og vedlikeholde et internasjonalt nettverk av forskere på våre anadrome arter, bidra til å fremme samarbeid og kunnskapsutveksling blant NoWPaS-medlemmer samt styrke og bygge på dagens forskning og kunnskap om anadrom laksefisk.

Tiden fremover

Spesielt viktig tema for dagen var viktigheten av å se fremover i tid. For å lykkes i et restaureringsprosjekt må man utforme en tidslinje og en plan som beskriver rekkefølgen på tiltakene. Et eksempel er treplanting langs vassdrag. Skal man plante trær langs et vassdrag, er det viktig at man først analyserer bekkens hydromorforlogiske tilstand, steder utsatt for erosjon, mangel på nødvendige habitater osv. Det blir fort tungvint å jobbe i bekk om man starter arbeidet med å lukke arbeidsplassen inne. De fikk også en innføring i de hydrologiske kreftene som er i spill. Et vassdrag kan fort forandre karakter i etterkant av utførte forbedringer. Her må man bruke tiden til hjelp, se hvordan vannet former vassdraget før man setter i gang med f.eks. beplanting.

Ulike temaer

Et annet tema var ønskede og uønskede arter langs vassdrag, samt teknikker for å oppnå ønsket mål.

Ved å tenke langsiktig kan man bruke stedegne arter for å fortrenge uønskede arter.  Et eksempel er kanadagullris. Langs bekker der den naturlige kantvegetasjonen har blitt fjernet, kan arter som dette fort få et meget godt fotfeste. Ved å beplante naturlig vegetasjon kan man bruke disse til å fortrenge uønskede arter. Et annet eksempel som ble vist her i Sleviksbekken var utfordringen med takrør. Her har kantvegetasjonen blitt fjernet, resultatet er en bekk som har grodd igjen av takrør. Kommunen har prøvd å plante nye trær, men tross hyppig slått av takrør har de fleste av plantene blitt utkonkurrert av takrør. Altså et prosjekt godt ment, men mislykket fordi man ikke har sett langt nok fremover i tid.

Studentene fikk en innføring i teknikker som viser hvordan man kan lykkes og hvordan man kan bruke en «fiende» som en midlertidig venn, i dette tilfellet takrør (siv). Illustrasjonen under viser en teknikk som har blitt brukt med suksess.

• 1: For å hindre tilvekst av takrør legger man en nedbrytbar bioduk i bekkebunnen.

• 2: Man tilbakefører naturtypisk elvemorfologi.

• 3: Man legger samme type nedbrytbar bioduk der trærne skal plantes.

Det som skjer når man bruker denne teknikken er at trærne som plantes får tid til å vokse opp, de blir ikke utkonkurrert av andre hurtigvoksende arter som takrør. Når trærne har blitt store nok, vil de kaste nok skygge til å fortrenge tilveksten av takrør eller kanadagullris. Bioduken har en levetid på 6-8 år og er laget av 100% plantefiber.

I dette tilfellet kan man altså bruke «fienden», takrør som en midlertidig venn. Ved å la et område langs bekken stå åpent vil takrør etablere seg allerede første sommer. Takrørene vil ikke vokse i løpet som fører til igjenslamming, de vil heller ikke vokse der det er plantet trær. De vil etablere seg langs kantene og med det fungere som en midlertidig kantsone frem til trær eller busker har blitt reetablert.

Bildene under viser et prosjekt der denne teknikken er tatt i bruk.

Tilbakemeldingene fra professor Thrond og PhD studentene var meget god. Det ble en kald, men lærerik dag for alle parter og det er nyttig at prosjektet Sjøørretriket kan bistå utenfor landets grenser.