Verdensrekord

Karen bestemte seg allerede som 14-åring at hun skulle gå til Sydpolen. Det var etter å ha krysset Grønnlands-isen at hun opplevde en form for tomhet, "hva nå?". Da kom tanken og en drøm om å gå til sydpolen alene.

13 januar 2025 nådde hun fram til sydpolpunktet etter å ha gått en distanse på 1130 km på 54 dager med en stigning fra 400 til 2800 meter over havet (tilsvarer ca 4000-4500 moh). Dratt på 2 pulker på til sammen 114 kg og uten noen etterfylling av utstyr eller mat. 

6 år brukte hun på forberedelsene både fysisk, mentalt og utstyrsmessig. I foredraget fikk vi en liten titt i hva som kreves og hvordan hun målrettet arbeidet for å nå Sydpolen. Hver minste lille detalj måtte planlegges, forberedes og trenes på flere ganger. Hun var bl.a med på å utvikle et telt som skulle kunne tåle de påkjenningene det vil si å ligge ute i opp mot - 40 grader, snø eller sterk vind. Denne typen telt står for øvrig utstilt på Villmarksmessa hos Barents Outdoor AS.

Hun måtte lære seg i minste detalj hvordan hun kunne reparere primusen slik at hun var sikret å kunne smelte nok snø for å få i seg nok væske under turen. Hun gikk lange turer, bl.a over Finnmarksvidda i -36 grader for å erfare kulden og hvordan håndtere seg selv og utstyret. Hun reiste til Alpene og sov på fjelloverganger for å få en form for "høydetrening". Matrasjonene var nøye utvalgt for å kunne holde hele turen og gi henne nok næring til å kunne klare de påkjenningene som en slik tur tar på kroppen. 

Hun opplevde under turen som forventet kulde, vind, og et terreng full av sastrugier som er langstrakte rygger eller forhøyninger i snøen, formet av vinden. Noen så høye eller dype som 2 m. Under turen fikk hun 14 dager med nysnø. På sydpolen er nysnøen helt spesiell og oppleves som å gå i sand uten gli for skiene eller pulkene. 

Et annet "normalt" problem for de som går til sydpolen er frostskader i ansiktet eller det som omtales som polarlår eller rumpe. Også Karen fikk oppleve frostskader både i ansikt og på rompe hvor sistnevnte utviklet seg til åpne sår. Hun opplevde smerter i lungene og måtte bruke pustemaske for å beskytte hud og lunger. Hun hadde under turen mulighet til kontakt via satelittkommunikasjon med lege, og fikk tillatelse til å starte med antibiotika som bisto i behandling av dette.

Karen hadde under mange forberedelsesturer kjent og erfart på sine grenser for hva hun kunne mestre og lært seg til å lytte til seg selv. Den mentale påkjenningen ved å være alene i slike omgivelser er tøff, men hun hadde med seg små skrevne lapper med oppmuntring fra alle de hjemme. Det bidro til å holde humøret og motet oppe for å nå målet sitt på vegne av seg selv og alle de rundt henne som heiet og hadde hjulpet til.

Karen fortalte under foredraget om en normal oppvekst med en familie som stadig var på små og etter hvert litt lengre turer fra hun var liten av. Hun fikk fått lov til å erfare og mestre det å være ute. Det viktigste var at foreldrene ikke bagatelliserte hennes drømmer, men ble med og bisto i å tilrettelegge sammen med henne fra tidlig av. Det ga en trygt grunnlag med tanke på sikkerhet, mestring og utvikling av nye mål etter hvert som hun vokste opp.