MENY hamburgermeny Close-menu button

Ikke glem å kalke de små bekkene

De siste tiårene har det vært en sterk reduksjon i sur nedbør, men forsuring av vann og vassdrag er fremdeles et stort miljøproblem i Norge, ikke minst for ørreten i de små vassdragene.

Publisert 22. april 2022 kl. 11.56

Kalking av vassdragene har vært og er fremdeles et svært viktig og effektivt virkemiddel for å forhindre fiskedød i vassdrag som er rammet av sur nedbør. Kalking nøytraliserer surt vann og skaper bedre livsvilkår for fisk og andre vannlevende organismer. Det er satt av 72,9 millioner kroner til kalking av sure vassdrag på årets statsbudsjett. Mesteparten av midlene brukes imidlertid på kalking av laksevassdrag, mens kun en mindre andel går til bekke- og innsjøkalking. Spørsmålet er om vi har redusert innlandskalkingen for tidlig? 

Ørreten er særlig utsatt

Gjedde, abbor og karpefisk gyter alle i april-juni, og er ikke avhengige av rennende vann. Ørreten legger derimot eggene sine i grus i rennende vann sent på høsten. Der blir de liggende inntil de klekker i mars-april året etter.

Det er godt dokumentert at de verste forsuringsepisodene i bekkene skjer sent på høsten og under vårsmeltingen. Det hjelper ikke at de største vannene har bra vannkvalitet, om ikke noen ørretrogn/eller yngel overlever i bekkene. I tillegg rammes selvfølgelig også forsuringsfølsomme insekter og andre bunndyr av disse forsuringsepisodene.

Kalkgrus i bekk.JPG
Kalkgrus i gytebekk. Foto: Ole-Håkon Heier

Utlegging av kalkgrus i bekkene kan redusere forsuringsepisodene dramatisk. Dette er godt dokumentert i en rekke rapporter og undersøkelser. Det er imidlertid intet initiativ fra myndighetene til utlegging av kalkgrus. Det er i sin helhet opp til de lokale kreftene, grunneierne og JFF-medlemmene som forvalter de forskjellige fiskekortområdene å søke om midler til dette fra de nasjonale midlene til kalking. Disse vet ikke at forsuring av bekker fortsatt er et problem, eller hva de kan gjøre med det. I stedet setter de ut ørret «på gammel vane» hvert år for å kompensere for manglende rekruttering.

Et eksempel fra Østfold

Kun 212 innsjøer i Østfold, av totalt mer enn 1000 innsjøer og tjern, har vært med i kalkingsprogrammet. Det betyr at minst 80 % av innsjøer og tjern i Østfold ennå ikke er vurdert med tanke på hvordan pH er i dag i forhold til hvordan den var før forsuringen startet.

pH-måling.jpeg
pH-måling i gytebekken. Foto: Ole-Håkon Heier

De regionale vannforvaltningsplanene som er utarbeidet for perioden 2022-2027 viser at det ennå er mange ukalkede innsjøer og vassdrag i Sør-Norge som har forsuringsskader. Dette viser at det i enkelte områder kan bli aktuelt å starte opp kalking i nye innsjøer i forsuringsområdene i løpet av planperioden. Ved bruk av midler til oppstart av kalking vil lokaliteter i de hardest rammede forsuringsområdene, og områder med lokalt engasjement for kalking, ha størst prioritet.

En stor utfordring er imidlertid at det lokale engasjementet for kalking av innlandsforekomster for en stor del ikke er til stede i våre områder, av den enkle årsak at de som forvalter vannene ikke har kunnskap nok til å vite at mange av deres bekker og vann trenger kalk. Det er derfor NJFF Østfold i fra 2021 har engasjert seg i forhold til lokalforeninger som forvalter innlandsvassdrag.

-  Vi hjelper de lokale kreftene til å dokumentere behovet for tiltak, og gir råd om hva de skal gjøre for å bedre forholdene på bekkene, forklarer Ole-Håkon Heier, regionsekretær i Østfold. 

Utsetting av fisk i Degernesfjella.jpeg
Utsetting av fisk i Degernesfjella. Foto: Ole-Håkon Heier

- Målet må være minst mulig utsetting av innkjøpt settefisk av ørret, og størst mulig egenproduksjon på bekkene. I 2021 har vi engasjert oss hos Båstad grunneier JFF og Rakkestad og Degernes JFF. Begge disse områdene har lagt ut flere tonn med kalkgrus i noen av bekkene sine i 2021 og 2022. Og mer skal det bli.

- Det er snakk om behov for ganske mange tonn kalkgrus som må legge ut. Bare i Midtre Degernes grunneierlag er det estimert et behov på nesten 40 tonn. Dette skal til gjengjeld kunne virke i flere år fremover før det trengs påfyll av ny grus. Utleggingen er imidlertid arbeidskrevende, da bekkene i mange tilfeller ikke alltid er lett tilgjengelig fra vei. I tillegg bør kalken ikke bare legges samlet på de mest tilgjengelige stedene, men en andel bør også spres utover i bekken for å sikre forhøyet pH i grusen også under flomepisoder, forklarer en entusiastisk Ole-Håkon. 

Konklusjon

  • Kalkingsbevilgningene i statsbudsjettet må økes og ikke reduseres
     
  • Myndighetene må utvide sitt fokus til å gjelde alle vannforekomster i de forsurede områdene, inkludert mindre vann og alle bekker og små elver
     
  • Myndighetene må i større grad engasjere seg i forhold til både forvaltningsområdene til grunneierlag, og vann og vassdrag som ikke forvaltes. NJFF bistår så langt vi har ressurser til det.
     

Les mer om kalking i denne saken